Første tegn til kos


I begynnelsen var dette med kos rart, fremmed og skummelt for våre to snøballer. Hvorfor stryker og klør disse tobente på meg, og løfter på meg selv om jeg knurrer?

På bildet over her ser dere Frithjof, Fionas bror. Han begynte så smått å godta kosen fra oss, men passet på å frese litt for å understreke at han var en tøffing. Det samme gjorde Fiona. Det er jo ikke så godt å forstå at vi bare vil dem vel, når kattemor er uhåndtert av mennesker og syns vi er forferdelig skumle. Barna lærer jo av sin mor.

Etter 1-2 uker hos oss var tiden inne for at Frithjof og Fiona skulle bo i hvert sitt fosterhjem. Det var gledelig å se at det gikk bra for både bror og søster. Dagen etter fikk jeg melding fra Frithjofs fosterhjem om at han lå på fanget og malte. Herlig!


Senere samme ettermiddag plasserte jeg Fiona i fanget mitt, og etter litt kos og stryk satte hun jammen i gang å male hun også. Mammahjertet mitt smeltet fullstendig. I skrivede stund ligger jeg henslengt i sofaen med dataen på fanget og Fiona liggende lang som hun er oppå meg og armen min. Så ja, jeg skriver dette innlegget med èn hånd ;-)

Ingenting føles bedre enn når engstelige katter kommer ut av skallet sitt og blir tryggere.

 

Reklamer

8 tanker om “Første tegn til kos

  1. saga

    Det tar mye tid og mye jobb å få redde katter til å stole på oss,men premien man får den dagen de maler og slapper av i armene for første gang, er verdt et helt liv med tålmodighet!! Jeg gråt som en unge første gangen jeg fikk stryke den lille vi fant ute i sommer, det er en helt egen ubeskrivelig følelse. Du gjør en helt utrolig jobb Silje, det kan være både hjerteskjærende og fantastisk å ta seg av hjemløse katter. På vegne av kattemammahjertet mitt og de firbente vil jeg bare si tusen takk, vi trenger flere som deg!!!

    Svar
  2. Neens

    Finnes det noe mer hjerteskjærende vakkert enn et dyr som endelig tør å stole på et menneske? Det er en aldeles fantastisk jobb du gjør, Silje. Jeg er så glad for at de pusekattene får komme til deg!

    Svar
  3. lipslife

    Aaaww, så fantastisk!! Blir så glad langt inni hjerterota av at pusekattene har det så bra :) Skjønner ikkje at du klarer å gi de fra deg igjen… Du gjør en fantastisk jobb! :)

    Svar
    1. kattesilje Innleggsforfatter

      Takk for det! Og jeg forstår det ikke helt selv heller, men kan man ikke ha egen så kan man ikke. Kjekt å være fosterhjem da istede :-)

      Svar
  4. Anna

    Silje, for en flott jobb du gjør for kattene! Det varmer hjertet å lese om det og se bildene av de skjønne små. Liker den nye bloggen din :)

    Svar

Legg igjen et mjau til Silje og kattene?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s